-
Tanke om at vi trenger vårt eget skriftspåk.
Tre ulike måter å gå:
1. Dansk
2. Fornorske dansk
3. Lage et helt nytt skriftspårk. -
Tilnærmet dansk brukt av embetsfolk
«Dannet dagligtale»: En blanding av dansk og norsk. Brukt av de som ønsket å snakke «dannet»
Dialekter: Brukt av flertallet Skriftspråket:
Helst så rent dansk som mulig
Man ble rådet til å ikke bruke norske ord og vendinger -
Første del av språkstriden domineres av en generell prinsippdebatt:
Først: Hva skal språket hete? Stortinget bestemte høsten 1814 at det skulle hete norsk. Man beholdt det danske språket, men kalte det norsk.
Deretter: Hva skal det norske språket inneholde? Vi kan jo ikke skrive slik som danskene!
Vi får etter hvert to ulike skriftspråk: Norsk-dansk og landsmål.
Striden mellom disse; om hvem som skal bli norsk skriftspråk, raser fram til i dag -
"Språkprogrammenes, ideenes og ideologienes tid. Sist i perioden begynner dokumentasjonens tid, og vi får et omfattende innsamlingsarbeid innenfor folkeminne, språk, musikk, historie."
Vesentlige navn i denne debatten: Peter Andreas Munch, Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Ivar Aasen og Knud Knudsen -
Peter Andreas Munch: Ville bygge språket på den norske dialekt som sto det «oldnorske» nærmest
Henrik Wergeland: Ville ha fornorskning av det danske skriftspråket
Johan Sebastian Welhaven: Ville beholde det danske språket. Ivar Asen og Knud Knudsen viderefører debatten:
Ivar Aasen: Ville ha et "nytt" norsk mål basert på fellestrekk ved norske dialekter.
Knud Knudsen: Ville danne et norsk språk bygget på «den dannede dagligtale» -
De samlet det som i dag er de mest kjente norske folkeeventyrene, og kalles Asbjørnsen og Moes folkeeventyr.
-
-
-
-
-
- De konservative: Ville holde på det opprinnelige fellesspråket. Var ikke interessert i en planmessig fornorskning.
- De moderate: Stilen kunne utvikle seg i norsk/realistisk retning.
- De radikale: Tilhengere av ortofoni (en skal skrive som en snakker). Så også en gradvis tilnærming mellom skriftspråket og dialektene som en mulighet.
- De nasjonalistiske: Norsk språk skal bygge på dialektene og være helt uten fremmede elementer.
-
-
Skandinavisk språkmøte i Stockholm for å minske avstanden mellom svensk og dansk skriftspråk. Ibsen og Knudsen deltok. Forslag fra møtet: Latinske bokstaver i stedet for gotiske, aa -> å, små bokstaver i substantiv.
-
Elever og lærer måtte snakke «klokkerdansk»
-
Vedtak om at elever skulle få undervisning på sitt eget talemål, altså dialekt
-
De støttet landsmålet, som ble sett på som helt norsk, mens motparten Høyre ville ha riksmål, som hadde høyere status
-
Landsmål og norsk-dansk ble sidestil
-
Vedtak om at skolestyret i hver kommune skulle bestemme hvilken målform som skulle brukes.
-
Den ble brukt i nesten alle norske skoler i over femti år, og fikk stor betydning for skriftspråket. Rolfsen hadde nemlig valgt å skrive fornorsket dansk, og elevene hermet etter leseboka.
-
400 kommuner har landsmål som hovedform i 1905
-
Krav fra Målmannsstevnet 1906 om skriftlig prøve til eksamen artium i landsmål/nynorsk.
-
Innfridd i 1907, og begge målformene var nå en del av den obligatoriske opplæringen.
-
Valgfrie/obligatoriske kortformer ble innført (dragedra), bløte konsonanter ble avskaffet i større grad osv. Reformen møtte ingen stor motstand ettersom Norge var inn i en ny nasjonalistisk epoke og søkte distanse fra dansken
-
Man kan per 1908 velge mellom hvilket språk man skulle ha som hovedmål frem til artium.
-
Moltke Moe i 1909 lanserte ordet samnorsk – idéen om at de to målformene gradvis skulle nærme seg hverandre. Dette var hensiktsmessig med de to reformene som tidligere nevnt. Tiden fra 1907-II VK. regnes som samnorskepoken, ettersom det var da man som best prøve å samkjøre de to målformene
-
Konservative aviser tok ikke bruk reformen, men radikale tok det i bruk. Språkformen viste dermed avisens farge.
Sosialismen vokser med en økende arbeiderklasse. Folk blir mer venstreorientert (da gjerne landsmålsorientert) -
Landsmål og riksmålsreform i 1917 med hensikten å skape et samnorsk. Omtales som «den første store samnorskreformen». Inneholdt både obligatoriske og valgfrie endringer til begge målformene slik at de skulle tilnærmes hverandre og fjernes fra utenlandsk (dansk, engelsk, svensk). Dessverre falt bruken av de valgfrie formene bort, noe som leder til 1938-reformen.
-
-
De fleste skolene sluttet å bruke valgfrie former i både nynorsk og bokmål fra 1917-normen, og endte med å bare bruke de obligatoriske. Dette førte til 1938-reformen (se\jfr.). Hele bibelen oversatt til nynorsk.
-
Det var her bokmål som ble mest utsatt, og mange så på det nye språket som vulgært og landlig. Motstanden var altså stor, og Arnulf Øverland ble en naturlig leder for opposisjonen.
NRK blir opprettet, og de skulle bruke både bokmål og nynorsk i sendingene sine.
Lov om målbruk i statstenesta – regulerte bruk av nynorsk og bokmål i staten. -
1934 satt Stortinget ned en rettskrivningsnemd som skulle arbeide med en ny språkreform.
-
1938: den andre store samnorskreformen. Hovedsakelig ble de valgfrie endringene fra 1917-reformen nå obligatoriske (feks noen diftonger og a-endinger). Noen av de innførte formene skulle nå være valgfrie for alle (lærerboknormalen), og andre former var bare lov til elever å ta i bruk (tillatte sidemålsformer/klammeformer).
-
- april hadde Oslo riksmålsforening avtalt et massemøte i protest mot 1938-reformen. Avlyst pga krigen. Denne språkreformen ble aldri fullverdig tatt i bruk ettersom andre verdenskrig brøt ut.
-
Vidkun Quisling sin regjering innførte i 1941«Quislingrettskrivning», eller «nazirettskrivningen». Formålet var å rette opp feil i norsken. Denne reformen ble forlatt etter andre verdenskrig.
-
- Bokmål har alltid vært den regjerende målformen i byene, og nynorsk for landsbygden. Etter 2. VK flyttet mange mennesker til byen. Urbanisering.
- Offentlige beskjeder var ofte rettet mot byene, og dermed også på bokmål. Dette kan ha påvirket mange i den forstand at bokmål ble mer aktuelt og riktigere etter krigen.
- De som hadde vært «gode nordmenn» under krigen var de som hadde stått imot okkupasjonsmakten og dyrket det norske samfunnet.
-
Norsk språknemnd blir opprettet for å jobbe med tilnærmingen imellom de to målformene. Dette skulle de gjøre ved:
o systematisk språkplanlegging
o styrt språkutvikling -
Riksmålsforbundet ga ut egen bokmålsordliste. Bokmålsordlisten stemmer mye overens med den konservative utgaven av 1917-reformen. «Øverlands lille blå».
Samnorsken fikk flere motstandere: det var foreldreaksjoner som gikk ut på omskrive lærebøkene til tradisjonell nynorsk fra radikal, og mye av 1938-reformen ble avskaffet. Øverland etterlyste et: ”korstog mot sprogmakerne som vil kjøre nynorsk og riksmål gjennom kjøttkvernen i dag, for de vil ha sproglapskaus til middag.” -
Første leder var dikteren Arnulf Øverland
-
De hadde sine første endringer i 1959 der de rettet på lærebøkene ved å fjerne noen stumme h’er og å omgjøre vokaler i både bokmål og nynorsk. Dempet 1938-reformen slik den fremstod i lærebøkene, og skapte dermed «læreboknormalen». Læreboknormalen hellet heller nynorsken nærmere bokmål enn omvendt.
- Ny tellemåte: femtien istedenfor en-og-femti. Dette var veldig med hensyn til telefonnumre, men det møtte stor motstand blant riksmålstilhengerne ettersom syv og tyve ble erstattet med sju og tjue. -
Vogt-komitéen blir opprettet for å utrede hele språksituasjonen i Norge og skape «språkfred». Dette førte til opprettelsen av Norsk Språkråd i 1972 (se\jfr.).
-
Ungdommen blir mye mer politisk engasjert, og en ung bevegelse innførte slagordet «Tal dialekt, skriv nynorsk» (Brukte situasjonen rundt folkeavstemning om Norge i EEC/EU for å bygge oppmerksomhet).
Stortinget vedtar at NRK skal ha minst 25 % nynorsk i sendingene sine. -
Tor Obrestad – Sauda! Streik! (1972)
Espen Haavardsholm – Zink (1971)
Edvard Hoem – Kjærlekens ferjereiser (1975)
Dag Solstad – Arild Asnes 1970 (1971) Felles: sosialrealistisk skrivemåte med industriarbeiderne som helter, skrev på et radikalt bokmål (folkelig sørøstlandsk talemål). En venstreorientert politisk bølge. Forfatterne skrev med dette i baktanke. Norge var inn i en «grønn bølge»: støtte til distriktene, miljøvern og motstand mot krig og maktmisbruk. -
Norsk språkråd avløser det tidligere Norsk språknemd. Målet er å ”dyrke” de to språkformene og støtte opp om utviklingstendenser mot et felles språk, i motsetning til å tvinge frem et samnorsk. Mange språkpolitiske foreninger og språkrelaterte grupper er her representert.
-
Det uoffisielle riksmålet ble igjen tillatt for elever, og man kunne skrive ”bygden” og ”stuen” igjen.
-
Kjønnsnøytrale ord ble foreslått; stortingsrepresentant i stedet for stortingsmann osv.
-
Lov om målbruk i offentlig tjeneste revurderes: krav på brev og informasjon fra offentlige organer på sin egen målform, og minst 25 % av offentlig publisert materiale skulle være på nynorsk. Liberaliseringsvedtaket inntrer i bokmålsformen. I nynorsken ble det en problemstilling hvorvidt tysk-dansk importord som anta, befale, godhe(i)t, og forkjølelse (anbehetelseord) skulle få plass i det nynorske skriftspråket.
-
Justeringsvedtaket i 1981 (Liberaliseringsvedtaket): Tilnærmingen mellom nynorsk og bokmål (idéen om samnorsk) ble lagt på hylla.
-
Globalisering: engelsk blir en større påvirkning på norsken. Dette presenterer problemstillingen domenetap. Altså at norsken taper arenaer der det er egnet som bruksområde (næringslivet, sangtekster osv.) Man begynner med avløsningsord (air-bag kollisjonspute osv.) og fornorskning (service sørvis og smoothie smutti). Avløsningsord er viden godtatt imens fornorskning er kjimset over.
-
-
Samnorskstrevet blir offisielt opphevet (til tross for at det var stadfestet at vi hadde to ulike skriftspråk i 1997), noe som danner grunnlaget til at nynorsken og bokmålen skulle utvikle seg fra hverandre. Læreboknormalen fra 1959 oppheves Norsk språkråd ble omdannet til «Språkrådet». Mye like oppgaver, men samisk og andre minoritetsspråklige har også fokus her.
-
En ny reform i 2001 endret både Bokmål- og Nynorsknormalen. Innen bokmål ble lite brukte former som nærmet seg nynorsken fjernet. Klammeformene ble også fjernet siden mange av valgene ble likestilte, og flere riksmålsformer ble tat
-
Klammeformene i nynorsk blir fjernet i 2012 - Generelt sett blir de bokmålsnære formene fjernet