Middelalder i Europa, Helle

folkevandringstiden

375

375-550. Betegnelsen «folkevandringstid» gir assosiasjoner til
(1) de store folkeforflytningene,
til (2) konfliktene mellom Romerriket og germanske stammer,
til (3) Romerrikets «fall» på slutten av 400-tallet og
til (4) de germanske rikene som oppstod på tidligere romersk område i Europa i løpet av 400- og 500-tallet.
Folkevandringstiden ender med en omfattende krise, som i hvert fall delvis skyldes store vulkanutbrudd og pestepidemier midt på 500-tallet.

Romerrikets vekst og fall

476

*bilde

Vest-Romerrikets fall

476

Årsakene til vest-Romerrikets fall var høye skatter og skattefritak for stormenn skapte misnøye. Det var fordi stormenn også skulle betale like mye skatt som andre mennesker. Sosiale impotensering fordi slavedriften hadde tatt helt overhånd å at det blir mindre arbeidsomme folk.
Folkevandringen var en av de viktigste utløsende grunnene til Vestromerrikets fall. Det sies at det var hunernes bevegelser i det østlige Europa, på 200-300 tallet, som var hovedårsaken til folkevandringene.

middelalderen

500

1000 års perioden i Europas historie mellom antikken og moderne tid. ca 500-1500 til middelalderen. Tiden bynte med at den vestlige delen av Romerriket ble oppløst, og nye riker ble etablert i Europa. Spredning av kristendommen, etablering av føydalsamfunn og økt makt til kirke, konger og fyrster.

Karl den store

768

født 742, død 814, var konge av frankerne fra 768, konge av langobardene fra 774 og tysk-romersk keiser fra 800. Han forente meste av Vest-Europa i tidlig middelalder
Hans liv var preget av erobring og krigstog.
Etter farens (Pipin den yngre) død tok han det nordlige og vestlige delen av riket, mens broren tok det øvrige delen.
Når broren døde tok han brorens del også og overså sønnene til broren.
Han blei langobardisk konge og romersk keiser.

utviklingen av kristendommen

800

Første halvdel av det første årtusen etter vår tidsregning var preget av kirkens gjennombrudd og konsolidering, både sosialt, politisk og teologisk. Annen halvdel bar derimot preg av en voksende splittelse mellom kirken i den vestlige og den østlige delen av middelhavsområdet. Kirken i vest fikk en sentralisert struktur underlagt biskopen av Roma (paven). I øst beholdt de enkelte kirkene sitt selvstyre, selv om patriarken av Konstantinopel ble tilkjent en viss forrang.

rikssamling

900

I tidlig middelalder besto Norge av en rekke mindre kongedømmer. Sagaene forteller at det var Harald Hårfagre (ca. 865-933) som samlet Norge til ett rike. Kristningen av Norge hadde en klart rikssamlende funksjon. Kristningen var en prosess over lang tid, men tidfestes gjerne til Kong Olav og slaget på Stiklestad i 1030. Kongen falt selv i slaget, men kristendommen ble landets offisielle religion og oppbyggingen av en landsomfattende kirkeorganisasjon bidro til å styrke rikskongedømmet.

middelalderen i norge

1000

Perioden kjennetegnes blant av at kirkens posisjon ble styrket, ofte på bekostning av adelens og kongens makt; framveksten av et borgerskap i byene samt en oppløsning av det gamle norske samfunnet og tap av norsk selvstendighet.

reformbevegelsen

1000

dette var en bevegelse for og få en selvstendig kirke uten samarbeid med adel og verdslig makt. varte fra 1000 til 1200 ca hvor kirken hadde stor makt, de hadde egen domstol, egen militære ressurser og egen domstol.

kristninga av Norge

1020

En konsekvens av kristninga av Norge var at landet ble en del av et vest-europeisk fellesskap. Dette var ikke bare et religiøst fellesskap, det handler også om blant annet politikk, kultur og kunnskap.
I Norge kobles innføringen av kristendommen til de tre kristningskongene, Håkon Adalsteinsfostre (om lag 935–960), Olav Tryggvason (rundt 995–1000) og Olav Haraldsson (1015–1028). Det var den sistnevnte som gjorde kristendommen til landets offisielle religion rundt 1020

godfred av bouillon

1061

Gotfred fra Bouillon var en hertug fra nedre Lorraine som deltok i det første store korstog til Det hellige land i 1096–1099. lederen av okkupasjonshæren i jerusalem (1099). okkuperte senere jerusalem med sine korfarere som besto for det meste av men som ikke var første født. ( aristokrater)

pave Urban den andre

1099

Urban 2, fransk geistlig som var pave fra 1088 til 1099.
han satte i gang korstogene

korstog

1100

varte fra ca 1100 til 1200. de gikk i korstog både for religiøse grunner og for materiale grunner. den religiøse delen var at de ville sikkre tilgang til jerusalen bla som et pilegrimsmål.

Saladin

1169

levde på 1100-tallet
levde i Midtøsten.
Var sultan (muslimsk politisk og militær leder).
Saladin gjekk i tjeneste hos Nureddin, syrisk hersker og senere ble han sendt til Egypt for å hjelpe. Når den siste fatimidekalifen, alAdin døde tok Saladin makten.
Videre blei han konge over flere områder itillegg og han lagde fred mellom kristne og muslimer.

hundreårskrigen

1337

1337-1453
var en stor strid mellom england og frankriket. dette var grunnet at det var flere tronarvinger en fra england og en fra frankriket. striden endte i 1453 ved at engelskmennene blir drevet ut av frankriket. men krigen førte store tap og høye kostnader for begge parter. etter dette mister også adelen makt siden det blir oppfunnet krutt og kanoner og håndvåpen. noe som var mye mer effektivt en adelens riddere og rustninger.

svartedauden

1347

byllepest som rammet Europa i perioden 1347–1353. Det er en av de verste pandemiene i historien. ... Minst en tredjedel av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde, dvs. 50 av 80 millioner.

den dansk-norske unionen

1380

Styret i Norge havnet gradvis på utenlandske hender og Norge gikk inn i union med Danmark i 1380. I 1536 ble det norske riksstyret opphevet og all suverenitet overført til Danmark. Norge var ikke lenger definert som noe annet enn et dansk landskap.

1537-1814

Konstantinopels fall

1453

ble erobret av osmanene (tyrkisk talende folk) i 1453. fallet markerer slutten på det østromerske riket. Konstantinopel blir da til Istanbul. hovedstaden i det osmanske riket/ muslimsk imperium: Tyrkia, Balkan, Midtøsten og Nord-Afrika.

Øst-Romerrikets undergang

1453

Det bysantinske riket, ofte kalt Det østromerske riket, var et resultat av keiser Konstantin den stores opprettelse av Konstantinopel som Romerrikets andre hovedstad i 330. Det bysantiske riket skulle vise seg å være mer stabilt enn den vestlige delen, og varte i nesten tusen år etter Vestromerrikets fall i 476.
Oppløsning - Konstantinopel falt til den osmanske
sultan Mehmet II i 1453.